Media og publikasjoner

 

 

VI TRENGER MER ÅPENHET OM PSYKOSE

 

 

Psykiatri er ingen eksakt vitenskap. Alt for ofte opplever vi som arbeider i pasient- og pårørendeorganisasjonene at medlemmene våre forteller om behandling som ikke har effekt. Forklaringen spesialistene kommer med er at alvorlige psykiske lidelse ofte er komplekse og sammensatte. Denne forklaringen kan oppleves som fordekt og upresis. Psykiske reaksjoner har alltid en eller flere årsaker og vi vil derfor påpeke at det er årsakene som kan være komplekse og sammensatte. Ikke selve lidelsen. Psykiske reaksjoner er i utgangspunktet ikke en sykdom, men reaksjoner på utfordringer det kan være vanskelig å finne ut av.

 

Psykose er et samlebegrep for de alvorligste psykiske reaksjonene. For over to-hundre år siden ble psykose symptomene observert og fordelt i to kategorier. En kategori med kjennetegn for en gruppe kalt schizofreni og en kategori for de med manisk-depressive kjennetegn. Behovet for denne inndelingen kan ha bakgrunn i at manisk-depressiv lidelse kjennetegnes av store følelsesmessige svingninger, mens schizofreni diagnosen er mer på det jevne rent følelsesmessig. Psykose fenomenet kan i begge de to kategoriene ha flere likhetstrekk og inneholde stor angst, uro og psykisk smerte. For noen kan psykosefenomenet oppleves som en tilstand av forhøyet energi, kreativitet, flyt og eufori. Det siste gjelde særlig for pasienter med en manisk-depressiv legning og det er grunn til å tro at dette er ett utrykk for pasientens resurs. Disse pasientene motsetter seg oftere behandling med antipsykotiske medisiner og noen mener at medikamentell behandling er til hinder for deres tilfriskning.   

 

Det er normalt å møte utfordringer i livet som fører til sterke psykiske reaksjoner. De alvorligste symptomene kan komme i utrygge situasjoner, som følge av langvarig psykisk slitasje, kjærlighetssorg eller som resultat av å være i opprør mot foresatte og kulturens mange krav og forventninger. Hjernen er en kjemisk fabrikk som under ytre psykososial påvirkning og stress kan begynne å overprodusere kjemiske signalstoffer. Siden psykiske lidelser er forankret i legevitenskapen vil det være en lege, psykolog eller psykiater som avgjør om en person er «syk» nok til å ha krav på behandling.

 

Det er en liten gruppe mennesker som er spesielt utsatt for å kunne reagere med symptomer som å høre stemmer, få hallusinasjoner eller vrangforestillinger. Dette er de symptomene som klassifiserer til psykose tilstanden. Du må ha en diagnose for å få retten til gratis behandling i det offentlige, en sykemelding og eventuelle nav-ytelser. Bakdelen er at behandlingens fokus flyttes fra det naturlige målet om å få deg frisk igjen og over til et konstruert mål om å finne en diagnose først.

 

Mange psykiatriske pasienter ble innlagt for første gang med diagnosen «mistanke om psykose» og dermed ble kursen stukket ut i retning av livslang lidelse. Behandlere leter ivrig etter tegn som kan bekrefte psykisk sykdom. De overser ressursene og som pasient fratas du muligheten til å bli frisk igjen på en naturlig måte. Psykose er nemlig en forbigående tilstand som har den evnen i seg at den kan gå over i løpet av noe tid.

 

Etter hvert har flere kategorier av psykisk sykdom sett dagens lys, uten at folk har blitt friskere av den grunn. Når en «spesialist» først har bestemt en psykiatrisk diagnose er det nesten umulig å bli kvitt diagnosen igjen. Den skarpeste kritikken fra brukermiljøene går ut på at pasienter i offentlig psykisk helsevern ikke får behandling som kan bidra til bedring. Flere helseforetak fokuserer nesten bare på å kartlegge og utrede pasientene for en diagnose som vil passiviserer og umyndiggjør dem. Dette til tross for at det er mange pasienter som kom tidlig til behandling med moderate symptomer. Tidlige tegn på psykose er et varsel om at personen holder på å bryte sammen. Den vanligste behandlingen er å tilby medikamenter som skal stabilisere en hypotese om kjemisk ubalanse i hjernen. Pasienter som i utgangspunktet var motivert for å bruke tid og ressurser på å mestre sine psykiske utfordringer blir ikke hørt og må ta til takke med samme medikamentelle behandling som alle andre. Et politisk tilrettelagt behandlingsopplegg, med hovedvekt på medisiner, vil dermed kunne ødelegge enhver mulighet pasienten har til å ta del i aktiv problemløsning og familieterapi.    

 

Som leder av en interesseorganisasjonene på psykisk helsefeltet blir jeg stadig grepet av smerten bak kritikken i forhold til den «behandlingen» som tilbys til pasienter med tegn som kan minne om psykose. Kritikken avslører at målet for behandling bare er å stabilisere med medikamenter for raskest mulig utskrivelse. Slik stabilitet kan effektivt oppnås ved å bedøve pasientene og deretter opprettholde en sløvhetstilstand med vedlikeholds medisiner lenge etter at pasienten er sendt hjem til sine pårørende.

 

Det er i mange kommuner vanskelig, om ikke umulig, å få et tilbud på laveste nivå i omsorgstrappen. De fleste førstegangshenvisninger fra fastlegen avslås med bakgrunn i at symptomene enda ikke er alvorlige nok. Først når psykosen kikker inn åpner dørene til behandlingen seg og da som regel på et tvangsvedtak. Pårørende blir forledet til å tro at medisiner, passivitet og frihetsberøvelse er livsviktig behandling.   

 

Fellesaksjonen med krav om et Medikamentfritt behandlingstilbud ble etablert i 2011. Da gikk alle bruker- og pårørendeorganisasjonene sammen om å sette frem et krav om at det blir opprettet medikamentfrie behandlingstilbud ved hvert av landets helseforetak. Helseminister Høye har stilt seg positiv bak kravet og i løpet av 2017 ble det opprettet egne avdelinger for medisinfri behandling. Ordningen er imidlertid lite kjent og det viser seg at manglende «samtykkekompetanse» fortsatt er en utfordring for de som ønsker et medisinfritt alternativ.

  

Pasienter som på alle mulige måter føler at medisinene skader dem eller er til hinder for deres tilfriskning, har i dag begrenset mulighet til å velge medisinfri behandling dersom legen som behandler dem mener noe annet. Dette mener fellesaksjonen er urimelig. Ordet «samtykkekompetanse» indikerer at pasienten ikke har kompetanse til å forstå sitt eget beste eller å kunne ivareta seg selv på en forsvarlig måte. Det ligger i psykosens natur at denne evnen nødvendigvis allerede må være svekket, siden psykosen også forklares som en forvirringstilstand. Det er nettopp manglende evne til å ta rasjonelle beslutninger på egne vegene som tilsier at en psykotisk person har behov for hjelp og støtte utenfra. Men når pasienten så mangler «samtykkekompetanse» vil psykiaterne ha full juridisk ryggdekning for enhver medikamentell behandling, inklusive medikamentell feilbehandling.

 

Med tanke på til psykiatriens svake kunnskapsgrunnlag finner vi i AURORA dette forholdet svært betenkelig. Vi minner om at psykiatri er en upresis vitenskap som mangler solid forankring i naturvitenskapen. Det er lett å påstå at pasientene oppnår «bedring» etter å ha blitt medisinert ut av forvirring og over i en tilsynelatende rolig tilstand, men varig bedring oppnås ikke av medisiner alene. En psykolog sa til meg en gang at hun kanskje kunne bidra med 10 prosent i min tilfriskningsprosess, resten måtte jeg gjøre selv!

 

AURORAS leder Gunn Helen Kristiansen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

14.05.18

 

LOV OG RETT I TVANGS STATEN

 

Anoreksi er en alvorlig psykisk lidelse som det er svært vanskelig å behandle. Jeg har ingen grunn til å tro at Bærum kommune eller spesialisthelsetjenesten i Vestre Viken har det nødvendige tilbudet lokalt til å hjelpe de vanskeligste tilfellene av spisevegring. Dette hadde tydeligvis den tiltalte mora i Valdres saken allerede erfart, da hun valgte å flytte med sin datter til hytta på Beitostølen i stede for å få henne tvangsinnlagt til en behandling som hun hadde erfart ikke hadde varig virkning. Min oppfatning er at den tiltalte mora har satt alle egne behov til side, i håp om å få datteren frisk med kjærlighet og omsorg, noe helsevesenet ikke hadde klart. Slik jeg ser det er morens handlingen det stikk motsatte av omsorgssvikt.

 

For bare et par generasjoner siden ble de syke i stor grad pleiet hjemme av kvinnene i familien. I dag er dette noe myndighetene ikke ønsker lenger, og det til tross for at det i mange tilfelle ville medført mye bedre omsorg, gitt bedre resultat og vært en langt billigere løsning. Etter store kirurgiske inngrep for eksempel; blir mange pasienter liggende en stund og oppta kostbare sykehusplasser. Debatten om omsorgslønn eller rett til permisjon for å pleie et familiemedlem har nesten stilnet i media og dersom kvinnen i Valdres saken blir dømt, vil det trolig stoppe debatten for godt. Ingen pårørende vil våge å påta seg omsorgsoppgaver for syke og døende pasienter dersom de risikerer å bli tiltalt og straffet.

 

Er vi allerede på god vei til å bli pakker som skal fikses på av det offentlige helsevesenet i form av fagprofesjoner i faste uoppsigelige stillinger med tarifflønn og turnus? Folk døde før, venner døde før. Av naturlige årsaker. I dag kjemper legene for å forlenge livet til hundreåringer med somatisk sykdom, samtidig som ungdommene dør som fluer i psykiatrien.

 

Jeg tror empati er en forutsetning for å kunne yte god omsorg. Slik jeg tolker det har den tiltalte kvinnen hatt stor empatisk omsorgsevne for datteren sin, men mye empati vil av og til høre sammen med mental slitasje hvis oppgaven blir for krevende. Aktor i saken har på sin side åpenbart ingen særlig evne til empati. En person med mye makt og lite empati, som får herje fritt med en person med mye empati og lite makt, er nesten kokebok-oppskriften på en psykopat-offer konstellasjon. Maktpersonen er i en posisjon hvor han kan drive offeret fra forstanden. Det virker heller ikke som om media skjønner hva de utsetter den tiltalte kvinnen for.

 

Psykologer, journalister og rettspsykiatere beskrev tiltaltes psykiske tilstand som om hun virket manipulerende og ustabil. Denne type offentliggjøring er med på å forhåndsdømme kvinnen og vil i tillegg understreke det stigma som hefter ved psykisk uhelse. Vi som har innsidekompetanse så at den tiltalte mora var på sammenbruddets rand. Jeg har aldri før sett en tiltalt fremstilt med så lite omtanke. Ikke engang brutale mordere som har utført de verste kriminelle handlinger blir omtalt med så lite respekt. Ønsker vi virkelig et rettssamfunn som straffer pårørende som er villige til å offre jobb og karriere for å gi sine kjære den omsorgen det offentlige ikke klarer å tilby? I dette tilfelle gikk det galt og mora har kanskje gjort noen feilvurderinger, men slik jeg ser det har hun fått straff nok. Hun har mistet det kjæreste hun hadde og hun har blitt hengt ut i den offentlige gapestokken. Det at hun ikke maktet å forklare seg i rettsalen tolker jeg som symptom på at nå er begeret fullt. Hun kunne ikke tåle mer av det psykiske presset. Derfor identifiserer jeg hele rettssaken som alvorlig mental omsorgssvikt ovenfor tiltalte. Myndighetene, her representert av rettsapparatet, har ikke den fjerneste anelse om hvordan det føles å bli utsatt for tvangsbehandling med mat eller medisiner. Foreningen Aurora har mange medlemmer med innsidekompetanse i tvangsbehandlingens negative effekter og pårørende som har mistet ett barn etter behandling på tvangsparagraf. Foreningen Aurora skal være målbærer for disse stemmene og vi vet at det er ikke uvanlig at unge viljesterke jenter dør av spisevegring.

 

 

Gunn Helen Kristiansen   

(Leder av foreningen Aurora)

 

 

Skulptur av Gustav Vigeland

Fotograf: Bjørn Ingar Pedersen


TVANG OG TVIL



Marianne Mjaaland er psykiater ved Drammen DPS. Før hun tok spesialistutdanning til psykiater var hun lege med doktorgrad i kirurgi. I 2009 fikk hun Menneskeverdprisen. Som psykiater jobbet hun på Lier og Blakstad psykiatriske sykehus i Vestre Viken HF. Hun har drevet en akuttavdeling der og er forfatter av tre bøker. I boken ”Tvang og tvil –en innsideberetning fra Norsk psykiatri”, (Kagge forlag) forteller hun levende om sitt møte med psykiatri som fagdisiplin. Noen steder kan jeg kjenne meg igjen i beskrivelsen hennes da jeg selv har vært innlagt og tvangsbehandlet på den ”minst demokratiske” akuttposten på Blakstad. Boken inneholder mange fargerike fortellinger, men den er også en skarp kritikk av forholdene bak de lukkede dørene, ført i pennen av en fagperson som selv har stått ovenfor vanskelige beslutninger.


Da boken kom ut i 2017 inviterte Aurora-støtteforening til åpent møte med foredrag av Marianne Mjaaland på Litteraturhuset.


Boken anbefales varmt!


Sitat fra bokas bakside;

Her blir leseren invitert med inn i de lukkede rommene. Vi får et unikt og rystende innblikk i en psykiatri der det verken finnes standardiserte behandlingsmetoder eller definerte behandlingsløp. Ved sin skildring av ansatte, pasienter og pårørende viser forfatteren frem et fagfelt hvor diagnostikken mangler substans, der ubegrunnet tvang og skadelig medisinbruk ties i hjel og hvor tilfeldigheter og den enkelte behandlers preferanser får fritt spillerom. I 1974 ble det siste lobotomiinngrepet foretatt i Norge, og med det ble psykiatriens overgrepshistorie erklært avsluttet. Men fortsatt er rommene lukket. De moderne overgrepene er bare tilpasset vår tid. Vi ser dem ikke.


Etter bokutgivelsen har Marianne Mjaaland hatt god kontakt med brukermiljøene og i foredragene hun holder nå er hun enda mer kritisk enn det som kommer frem i boken. Aurora var representert ved et foredrag på Ullevål sykehus 8. mai 2018. Blant tilhørerne var det mange gode kollegaer som lyttet bekreftende til det hun hadde å si, men det var selvfølgelig også et par kritiske røster i salen. Veien mot bedre psykisk helsehjelp er fortsatt lang, men den åpenheten som nå foreligger både fra tidligere pasienter og en håndfull fine fagfolk, vil gjøre det meningsfullt å fortsette å ”stå på” videre.





PASIENTENS OPPLEVELSE AV TVANG


Aurora inviterte til Temamøte om Tvang da Olav Nyttingnes disputerte til doktorgrad i auditoriet på A-hus. Nyttingnes har i mange år vært opptatt av hvordan tvangen oppleves fra pasientenes perspektiv. I et foredrag han holdt på Blakstad helt i starten av studiet, fortalte han at det kunne virke som om tvangsbruken var størst der hvor den gamle asylkulturen var tettest. Personalet tok holdningene med seg når de byttet jobb innenfor en liten radius. Blakstad, Lier og Dikemark er institusjoner etter den gamle asylmodellen og i dette området ble det i flere år registrert mest tvang på landsbasis. Oppsiktsvekkende nok viste det seg at det ble brukt minst tvang der helsetjenestene befant seg lengst unna. Årsaken til den lave tvangsbruken på landsbygda, mente Nyttingnes kunne skyldes at det kan være mye hjelp i en god nabo.


Sitert fra avhandlingen:

”Tvangsinnleggelse, tvangsbehandling og tvangsmidler er inngripende tiltak som kan brukes ved alvorlig psykisk lidelse. Likevel samsvarer ikke alltid bruk av tvang med pasientenes opplevelse av å være tvunget. Forskerne undersøker opplevd tvang hos ungdommer i døgnbehandling, og de foreslår en modell for å forstå forholdet mellom bruk av tvang og opplevelse av tvang. Analyse av referater fra åpne dialogmøter viste at de som var misfornøyde med tvang beskrev tvang med svært negative ord som krenkelse og mishandling. De vurderte at medisiner mot psykose hadde virket dårlig for dem, og at denne behandlingen likevel fortsatte under press og tvang.”


På Auroras kontor finnes to eksemplarer av doktoravhandlingen på engelsk. Foreningen har alltid hatt søkelys på tvang og det står i vedtektene våre at vi skal bidra til å få tvangsbruken ned. Brukerorganisasjonen Aurora vil arrangere flere temamøter om tvang og psykisk helse. Vi gratulerer Olav Nyttingnes med doktorgraden og ser frem til å følge forskningen hans.


Tekst: GHK




I morgen var jeg alltid en løve

Arnhild Lauveng


Cappelen Damm 2014


I ti år var Arnhild Lauveng innlagt som schizofren på psykiatriske avdelinger. Hun var psykotisk og selvdestruktiv, og knuste glass for skjære seg til blods med skårene. I dag arbeider hun som psykolog og forsker, utdannet ved Universitetet i Oslo. Hun tok sin doktograd i sosialpsykologi ved Det medisinske fakultet ved UiO i 2017.


Arnhild Lauveng overvant schizofrenien, og er i dag i stand til å uttale seg både som fagperson og tidligere pasient. Hun tar oss med inn i en verden av stemmer og hallusinasjoner, av rotter som løper etter henne i flokk, og ulver som glefser etter henne, med gule øyne og siklende gap. Hun viser oss hvordan vrangforestillinger og symptomer har sin egen logikk og mening.


Hennes kamp for å bli frisk, hjulpet av helsevesenet og av en mor og søster som nektet å gi opp håpet, er sterk lesning om en seier de færreste tror er mulig. Arnhild Lauveng (f. 1972) er utdannet cand. psychol. ved Universitetet i Oslo, og praktiserende klinisk psykolog.

Ny bok utfordrer psykiatrien

Abstrakt forlag 2013



«Drøm i våken tilstand» – en bok med unike beretninger om erfaringer med psykose – ble lansert på et tungt faglig seminar på Litteraturhuset i Oslo onsdag den 12. juni for fulle lokaler.


De psykiatriske fagmiljøene forstår i stor utstrekning psykose som en arvelig defekt i hjernen til tross for at det ikke foreligger forskningsmessig belegg for denne oppfatningen. Hallusinasjoner og vrangforestillinger forståes som syklige utslag som må behandles medikamentelt. Behandlingen skjer vanligvis uten interesse for innholdet i det de psykoserammede selv formidler.


Drøm i våken tilstand presenterer viktige tekster fra sju psykoseerfarere om sine unike og personlige opplevelser med bipolar diagnose og psykose. Ved å kartlegge og tolke sine psykoseopplevelser oppdaget de sammenhenger mellom tidligere traumer, psykososialt stress og psykoseutbrudd.


Psykosene ble da ikke bare en virkelighetsflukt, men også egenmobilisering og forsøk på å finne kreative løsninger på store livskriser. Ved å forstå psykosen som en mestringsstrategi vil psykoseutsatte selv og hjelperne deres lettere kunne avdekke bedringspotensialet hos den som rammes. Gjennom systematisk å ta i bruk og videreforedle sine psykoseerfaringer, opplevde alle bidragsyterne i denne boken en stor grad av tilfriskning og mestring

.

Det har lenge vært kjent at bipolar lidelse ofte rammer folk med evner for kunstnerisk utfoldelse og abstrakt tenking. Ved å betrakte lidelsen som sensitivitet og talent, ønsker bidragsyterne å utfordre det psykiske helsefeltet til å tenke mer kreativt og løsningsorientert i samhandling med de som erfarer psykose.


«Dette er en samling tekster som gjør sterkt inntrykk. De beskriver innenfra hvordan det oppleves å være i ulike sjelelige grensetilstander. De er vitnesbyrd om den ytterste erfaring av angst og skrekk men også om muligheten for paradoksal ekstatisk lykke.»   Fra forordet til Svein Haugsgjerd, overlege og professor i psykiatri.


«Tekstene forteller om den fortvilelsen og håpløsheten som er knyttet til å få en diagnose, som schizofreni eller bipolaritet, der utgangspunktet er at man aldri vil bli frisk,fordi det dreier seg om en sykdom i hjernen, og ikke med det livets erfaringer har gjort med ens mottaksapparat for virkelighet.»


Fra etterordet til Merete Morken Andersen, forfatter, skrivelærer og litteraturviter.

Skulptur av Gustav Vigeland - foto: Bjørn Ingar Pedersen

Copyright (c) Aurora Støtteforening 2018 - Utviklet i One.com av Bjørn Ingar Pedersen - Celsius Recordings, Expo and Lyrics