Media og publikasjoner

14.05.18

 

LOV OG RETT I TVANGS STATEN

 

Anoreksi er en alvorlig psykisk lidelse som det er svært vanskelig å behandle. Jeg har ingen grunn til å tro at Bærum kommune eller spesialisthelsetjenesten i Vestre Viken har det nødvendige tilbudet lokalt til å hjelpe de vanskeligste tilfellene av spisevegring. Dette hadde tydeligvis den tiltalte mora i Valdres saken allerede erfart, da hun valgte å flytte med sin datter til hytta på Beitostølen i stede for å få henne tvangsinnlagt til en behandling som hun hadde erfart ikke hadde varig virkning. Min oppfatning er at den tiltalte mora har satt alle egne behov til side, i håp om å få datteren frisk med kjærlighet og omsorg, noe helsevesenet ikke hadde klart. Slik jeg ser det er morens handlingen det stikk motsatte av omsorgssvikt.

 

For bare et par generasjoner siden ble de syke i stor grad pleiet hjemme av kvinnene i familien. I dag er dette noe myndighetene ikke ønsker lenger, og det til tross for at det i mange tilfelle ville medført mye bedre omsorg, gitt bedre resultat og vært en langt billigere løsning. Etter store kirurgiske inngrep for eksempel; blir mange pasienter liggende en stund og oppta kostbare sykehusplasser. Debatten om omsorgslønn eller rett til permisjon for å pleie et familiemedlem har nesten stilnet i media og dersom kvinnen i Valdres saken blir dømt, vil det trolig stoppe debatten for godt. Ingen pårørende vil våge å påta seg omsorgsoppgaver for syke og døende pasienter dersom de risikerer å bli tiltalt og straffet.

 

Er vi allerede på god vei til å bli pakker som skal fikses på av det offentlige helsevesenet i form av fagprofesjoner i faste uoppsigelige stillinger med tarifflønn og turnus? Folk døde før, venner døde før. Av naturlige årsaker. I dag kjemper legene for å forlenge livet til hundreåringer med somatisk sykdom, samtidig som ungdommene dør som fluer i psykiatrien.

 

Jeg tror empati er en forutsetning for å kunne yte god omsorg. Slik jeg tolker det har den tiltalte kvinnen hatt stor empatisk omsorgsevne for datteren sin, men mye empati vil av og til høre sammen med mental slitasje hvis oppgaven blir for krevende. Aktor i saken har på sin side åpenbart ingen særlig evne til empati. En person med mye makt og lite empati, som får herje fritt med en person med mye empati og lite makt, er nesten kokebok-oppskriften på en psykopat-offer konstellasjon. Maktpersonen er i en posisjon hvor han kan drive offeret fra forstanden. Det virker heller ikke som om media skjønner hva de utsetter den tiltalte kvinnen for.

 

Psykologer, journalister og rettspsykiatere beskrev tiltaltes psykiske tilstand som om hun virket manipulerende og ustabil. Denne type offentliggjøring er med på å forhåndsdømme kvinnen og vil i tillegg understreke det stigma som hefter ved psykisk uhelse. Vi som har innsidekompetanse så at den tiltalte mora var på sammenbruddets rand. Jeg har aldri før sett en tiltalt fremstilt med så lite omtanke. Ikke engang brutale mordere som har utført de verste kriminelle handlinger blir omtalt med så lite respekt. Ønsker vi virkelig et rettssamfunn som straffer pårørende som er villige til å offre jobb og karriere for å gi sine kjære den omsorgen det offentlige ikke klarer å tilby? I dette tilfelle gikk det galt og mora har kanskje gjort noen feilvurderinger, men slik jeg ser det har hun fått straff nok. Hun har mistet det kjæreste hun hadde og hun har blitt hengt ut i den offentlige gapestokken. Det at hun ikke maktet å forklare seg i rettsalen tolker jeg som symptom på at nå er begeret fullt. Hun kunne ikke tåle mer av det psykiske presset. Derfor identifiserer jeg hele rettssaken som alvorlig mental omsorgssvikt ovenfor tiltalte. Myndighetene, her representert av rettsapparatet, har ikke den fjerneste anelse om hvordan det føles å bli utsatt for tvangsbehandling med mat eller medisiner. Foreningen Aurora har mange medlemmer med innsidekompetanse i tvangsbehandlingens negative effekter og pårørende som har mistet ett barn etter behandling på tvangsparagraf. Foreningen Aurora skal være målbærer for disse stemmene og vi vet at det er ikke uvanlig at unge viljesterke jenter dør av spisevegring.

 

 

Gunn Helen Kristiansen

(Leder av foreningen Aurora)

 

 

 

TVANG OG TVIL

 

 

Marianne Mjaaland er psykiater ved Drammen DPS. Før hun tok spesialistutdanning til psykiater var hun lege med doktorgrad i kirurgi. I 2009 fikk hun Menneskeverdprisen. Som psykiater jobbet hun på Lier og Blakstad psykiatriske sykehus i Vestre Viken HF. Hun har drevet en akuttavdeling der og er forfatter av tre bøker. I boken ”Tvang og tvil –en innsideberetning fra Norsk psykiatri”, (Kagge forlag) forteller hun levende om sitt møte med psykiatri som fagdisiplin. Noen steder kan jeg kjenne meg igjen i beskrivelsen hennes da jeg selv har vært innlagt og tvangsbehandlet på den ”minst demokratiske” akuttposten på Blakstad. Boken inneholder mange fargerike fortellinger, men den er også en skarp kritikk av forholdene bak de lukkede dørene, ført i pennen av en fagperson som selv har stått ovenfor vanskelige beslutninger.

 

Da boken kom ut i 2017 inviterte Aurora-støtteforening til åpent møte med foredrag av Marianne Mjaaland på Litteraturhuset.

 

Foredraget kan du i sin helhet se her i video arkivet.

 

 

 

Boken anbefales varmt!

 

Sitat fra bokas bakside;

Her blir leseren invitert med inn i de lukkede rommene. Vi får et unikt og rystende innblikk i en psykiatri der det verken finnes standardiserte behandlingsmetoder eller definerte behandlingsløp. Ved sin skildring av ansatte, pasienter og pårørende viser forfatteren frem et fagfelt hvor diagnostikken mangler substans, der ubegrunnet tvang og skadelig medisinbruk ties i hjel og hvor tilfeldigheter og den enkelte behandlers preferanser får fritt spillerom. I 1974 ble det siste lobotomiinngrepet foretatt i Norge, og med det ble psykiatriens overgrepshistorie erklært avsluttet. Men fortsatt er rommene lukket. De moderne overgrepene er bare tilpasset vår tid. Vi ser dem ikke.

 

Etter bokutgivelsen har Marianne Mjaaland hatt god kontakt med brukermiljøene og i foredragene hun holder nå er hun enda mer kritisk enn det som kommer frem i boken. Aurora var representert ved et foredrag på Ullevål sykehus 8. mai 2018. Blant tilhørerne var det mange gode kollegaer som lyttet bekreftende til det hun hadde å si, men det var selvfølgelig også et par kritiske røster i salen. Veien mot bedre psykisk helsehjelp er fortsatt lang, men den åpenheten som nå foreligger både fra tidligere pasienter og en håndfull fine fagfolk, vil gjøre det meningsfullt å fortsette å ”stå på” videre.

 

 

 

 

PASIENTENS OPPLEVELSE AV TVANG

 

Aurora inviterte til Temamøte om Tvang da Olav Nyttingnes disputerte til doktorgrad i auditoriet på A-hus. Nyttingnes har i mange år vært opptatt av hvordan tvangen oppleves fra pasientenes perspektiv. I et foredrag han holdt på Blakstad helt i starten av studiet, fortalte han at det kunne virke som om tvangsbruken var størst der hvor den gamle asylkulturen var tettest. Personalet tok holdningene med seg når de byttet jobb innenfor en liten radius. Blakstad, Lier og Dikemark er institusjoner etter den gamle asylmodellen og i dette området ble det i flere år registrert mest tvang på landsbasis. Oppsiktsvekkende nok viste det seg at det ble brukt minst tvang der helsetjenestene befant seg lengst unna. Årsaken til den lave tvangsbruken på landsbygda, mente Nyttingnes kunne skyldes at det kan være mye hjelp i en god nabo.

 

Sitert fra avhandlingen:

”Tvangsinnleggelse, tvangsbehandling og tvangsmidler er inngripende tiltak som kan brukes ved alvorlig psykisk lidelse. Likevel samsvarer ikke alltid bruk av tvang med pasientenes opplevelse av å være tvunget. Forskerne undersøker opplevd tvang hos ungdommer i døgnbehandling, og de foreslår en modell for å forstå forholdet mellom bruk av tvang og opplevelse av tvang. Analyse av referater fra åpne dialogmøter viste at de som var misfornøyde med tvang beskrev tvang med svært negative ord som krenkelse og mishandling. De vurderte at medisiner mot psykose hadde virket dårlig for dem, og at denne behandlingen likevel fortsatte under press og tvang.”

 

På Auroras kontor finnes to eksemplarer av doktoravhandlingen på engelsk. Foreningen har alltid hatt søkelys på tvang og det står i vedtektene våre at vi skal bidra til å få tvangsbruken ned. Brukerorganisasjonen Aurora vil arrangere flere temamøter om tvang og psykisk helse. Vi gratulerer Olav Nyttingnes med doktorgraden og ser frem til å følge forskningen hans.

 

Tekst: GHK

 

 

 

 

Aurora har helt siden foreningen ble stiftet arbeidet aktivt for å redusere bruken av medisiner og tvang.

Foreningens leder Gunn Helen Kristiansen forklarer at hun ikke er konsekvent motstander av all tvang, men trekker et skarpt skille mellom en tvangsinnleggelse og den medikamentelle tvangsbehandlingen som foregår i psykisk helsevern.

Dersom tvang er helt nødvendig, må den brukes med forstand.

 

Tvangsmedisinering er som regel ikke forenelig med etikk, moral og sunn fornuft slik den praktiseres i psykiatrien i dag.

 

Skulptur av Gustav Vigeland - foto: Bjørn Ingar Pedersen

Copyright (c) Aurora Støtteforening 2018 - Utviklet i One.com av Bjørn Ingar Pedersen - Celsius Recordings, Expo and Lyrics