Lover og forskrifter

KRONIKK i Aftenposten 08.10.1998

Individets integritet og psykiatriens galskap

av SIRI LILL THOWSEN

Kan en psykiatrisk diagnose ugyldiggjøre menneskerettighetene? Hva er definisjonen på psykisk helse?
Psykiatriens bilde av det "normale" mennesket gir lite plass for originale, dyptloddende tanker eller sterke følelser. De skapende og de religiøse vil få særdeles dårlige kår i en slik verden, og impulsivitet vil være bannlyst, hevder Siri Lill Thowsen, styreleder i
Støtteforening for mennesker i psykiatrisk behandling (AURORA). I forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse 10. oktober etterlyser hun en offentlig granskning av psykiatriens metoder.

Vi som har sett psykiatrien på nært hold, har sett mer enn nok til å la være å undre oss over om det kan være riktig at en psykiatrisk diagnose skal kunne erstatte menneskerettighetene, eller å reflektere over hvorfor psykiatrien så ofte truer eller tilsynelatende reduserer den enkeltes menneskeverd og verdighet. I
Menneskerettighetsåret 1998 utfordrer vi alle, ikke minst myndigheter, rettsvesen, menneskerettighetsinstitusjoner,
Verdikommisjonen og Den norske kirke, til å vurdere om menneskerettighetene respekteres i tilknytning til offentlige helsetilbud om behandling og rehabilitering for psykiske helseplager.

Psykiatrien er samfunnets svar til oss når Livet har satt bremseklossene på. Vi er ikke fornøyd med svaret, for psykiatriens fremste verktøy, diagnoser, medikamenter og tvang i stedet for å gi hjelp kan påføre oss uopprettelig skade.

Hvis vi skal tro filosofen Martin Heidegger, er et menneske å sammenligne med et spørsmål på leting etter et svar. Hva møter et menneske i dagens Norge som, knuget av angst og psykisk smerte, leter etter et svar? Da skjer et møte mellom mennesket og psykiatrien, som, kort fortalt, fjerner mennesket fra seg selv ved hjelp av diagnoser, medikamenter og tvang. Det kalles psykiatrisk hjelp. Men hjelp er vel noe man mottar frivillig, og ikke med tvang?
Nylig offentliggjort forskning fra SINTEF (Trond Hatling og
Trond Krogen, "Bruk av tvang i norsk psykiatri") har avdekket at tvang er langt mer utbredt innen norsk psykiatri enn i de fleste andre europeiske land.

Samfunnet har inntil videre sertifisert et fagområde, medisin og legespesialistområdet psykiatri, og dets utøvere til å vurdere gehalten av et menneskets følelser, forestillinger og verdier. Det er psykiaterne, i tillegg til almenlegene, som erklærer at vi har bristende forestillinger eller lider av andre former for realitetsbrist og er sinnssyke.

Men livene våre er da ikke noe som bare kan iakttas, vurderes, fordømmes eller beundres av andre? Hvor almengyldig er andres vurderinger av våre realiteter i livet, som våre forestillinger og erindringer, våre holdninger og verdier, vår fantasi og vår tro og tvil eller ikke-tro, våre drømmer og tanker, vår humor og latter, vår kjærlighet og glede, vårt mismot og sinne - eller våre vurderinger av andres? Har legene lært noe om idéer, følelser, forestillinger og verdier under legestudiet? Er det godtagbart at en lege, i kraft av sitt yrke, skal gis makt og myndighet til å vurdere kvalitet og realitet i ditt og mitt liv og eksistens? Leger er vel på sett og vis inhabile siden de er mennesker, som oss andre, uten den fornødne distanse til sine "objekter", pasientene?

En psykiatrisk diagnose fungerer også som en livstidsdom.
Det har lenge vært et ikke-tema i samfunnsdebatten om det er rett at et menneske på bakgrunn av et psykisk sammenbrudd, eller en kort periode med psykiske vanskeligheter, skal få en psykiatrisk "livstidsdom". Dette var tema for programmet Brennpunkt i NRK1, fjernsynet, uke 39.

I motsetning til en dom avsagt i en rettssal, kan en psykiatrisk dom aldri appelleres og heller aldri sones ferdig, og den kan aldri omstøtes eller erklæres ugyldig.
Riktignok ble de homofile, som tidligere var kjent alvorlig sinnslidende en bloc og for livstid, friskmeldt ved en lovendring i 1970-årene, mens de reisende, tidligere omtalt som tatere, var i faresonen noe lenger. De reisende var overrepresentert blant dem som ble lobotomert som ledd i en såkalt psykiatrisk behandling, som forutsetter en psykiatrisk diagnose.

Det kan virke som om psykiatrien henter sin legitimitet fra samfunnets, og noen ganger myndigheters, vanligste utstøtingsmekanisme, som er å reise tvil om et menneskes dømmekraft. På bakgrunn av hva et menneske tror, mener, gjør eller sier, noe som vekker flertallets anstøt, eller som flertallet er uenige i, kan hun/han bli omtalt som "sprø" eller gal eller bli påklebet en diagnose om "vrangforestillinger". I totalitære samfunn, som i tidligere Sovjetunionen, er opposisjonelle blitt "behandlet" på psykiatriske sykehus under påskudd av at de led av vrangforestillinger.

 

Det burde oppskake noen hver dersom mennesker er innlagt på psykiatriske sykehus og gitt diagnoser på grunnlag av "avvikende" meninger, enten dette er i andre land eller her til lands. Det kan være nyttig å minne om at det ikke var det store flertall av stortingsrepresentantene som viste god dømmekraft da en omfattende rasehygienelov ble vedtatt i 1934. Bare én, representanten Bonde, stemte imot.

Og mange husker vel fortsatt Arnold Juklerød, som hadde påstått noe som hadde vært i strid med "den rådende mening" i forbindelse med en sak om skolenedleggelsene på 60-tallet, på hjemstedet i Telemark. Hans stahet og vederheftighet ved ikke å "avsverge" sin overbevisning, sammen med private omstendigheter, hadde ført ham til
Gaustad sykehus. Prisen han måtte betale, var diagnoser om vrangforestillinger, paranoia kverulantorum, symptomfri sinnssykdom etc. Få måneder før han døde i januar 1996, 30 år etter den saken som ble hans bane, klargjorde departementet at hans oppfatning hadde vært riktig hele tiden. Diagnosene måtte han likevel ta med seg i graven, for ingen av de ansvarlige hadde mot til å ta et oppgjør med den skandalen som denne saken hadde vært.

Foreningen AURORA håper at samfunnet vil begynne å interessere seg for hva legene bygger på når mennesker blir erklært sinnssyke og gitt en psykiatrisk diagnose. Selv om det er over 1000 ulike diagnoser for psykiske lidelser, kan prosessen med å fastslå en diagnose i verste fall ta ti minutter. Og vips! et menneske har fått en psykiatrisk dom, og er blitt erklært sinnssyk for resten av livet.

Er dette i overensstemmelse med artiklene i
Menneskerettighetserklæringen, f.eks. på bakgrunn av at enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet (Art. 3), at ingen må utsettes for grusom, umenneskelig behandling eller straff (Art. 5), at alle er like for loven (Art. 7), og at ingen kan utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv eller angrep på ære og anseelse (Art. 12)? Og hva sier psykiatriens egne etiske retningslinjer, Hawaii-deklarasjonen av 1977, som bygger på
Menneskerettighetserklæringen, men som nesten ingen har hørt om, heller ikke helsepersonell?

Grubling over livets evige spørsmål kvalifiserer ikke så sjelden til en diagnose om psykose. Det er ikke plass for eksistensielle spørsmål eller "själens obotliga ensamhet" (etter den svenske forfatteren Hjalmar Söderberg) i spørreskjemaer som både almenleger og psykiatere bruker for å fastslå en diagnose om en psykisk lidelse. Psykiatriens spørreskjemaer burde legges under lupen og granskes, fordi hvem som helst kan under spesielle omstendigheter bli stemplet som "sinnssyk" ved hjelp av disse skjemaene.


På grunnlag av svar fra klienten fastsetter legen en psykiatrisk diagnose. Dette er nok et eksempel på "psykiatriens galskap", for hvordan kan terapeuten slutte noe som helst ut fra utsagnene til en person som han/hun bedømmer til å lide av realitetsbrist?

Så snart en diagnose er hentet frem, utløses automatisk adgang for psykiatere og andre leger til å anvende makt, frihetsberøvelse og, altfor ofte, en tvangsmessig, kjemisk behandling. Samfunnet har inntil videre godtatt at vi med et pennestrøk skal kunne miste vår rettsstilling og vår sosiale stilling. Menneskerettighetsåret 1998 hadde vært en fin anledning til å få i gang en debatt både om psykiatriens lemfeldige omgang med diagnoser og om det norske samfunnets tilbud om behandling, lindring, omsorg og rehabilitering av mennesker som har fått psykiske helseplager.

Mediene (Dagbladet, Vårt Land m.fl.) hadde i månedsskiftet april-mai i år oppslag om ulovlige registre over befolkningen, og om stråleeksperimenter som var blitt foretatt på hjernen og kjønnsorganer til mennesker på psykiatriske sykehusavdelinger og andre helseinstitusjoner.
Eksperimentene skal ha skjedd ved pengeoverføringer fra det amerikanske forsvarsdepartement til helseinstitusjoner i
Norge. Dersom dette virkelig har funnet sted, var det ulovlige handlinger og en type overgrep som få ville ha trodd kunne skje i etterkrigstidens Norge. Kan dette gå upåtalt hen?

Skal vi våge å tro at disse avsløringene vil føre til et samfunnskrav om en opprydning og til selvkritikk, både innen psykiatrien og helsevesenet forøvrig, før Menneskerettighetsåret er ebbet ut? Etter vår mening må det nå oppnevnes en offentlig granskningskommisjon som gjennomgår alle sider av det psykiatriske helsevesen og av offentlige tilbud om forebyggelse, psykiatrisk behandling og rehabilitering. Skal vi noen gang kunne ha håp om å få en forsvarlig psykiatri, må det skje en grundig utlufting og et oppgjør med gamle synder.

GAUSTAD SYKEHUS: Skal et menneske på bakgrunn av et psykisk sammenbrudd, eller en periode med psykiske lidelser, få tildelt diagnosen "sinnssyk" - som ikke kan erklæres ugyldig? spør kronikkforfatteren.   Foto: Bjørn Ingar Pedersen

Copyright (c) Aurora Støtteforening 2018 - Utviklet i One.com av Bjørn Ingar Pedersen - Celsius Recordings, Expo and Lyrics